Bygdebok information on Rasmus
Nilsson Bakka "Lidt om Rasmus Bakka (Nilsen)
Utdrag fra privat "slektsbrev" fra Sigurd(Quisling)Tørdal f.1900-1988, skrevet den 20/1-1984, til min tante Solveig Skjelsvik g.Kjos.
Min oldemor og hans mor var søstre fra Gautefall og min oldefar og hans far var Quisling-brødre. To søstre gift med to brødre.
Hilsen
[email protected]Nils og Susanne hade tre sønner. Den eldste het Laurits (Lars) Qvislin, etter morfar. Den mellemste het Rasmus etter farfar.Den yngste het Abreham Qvislin etter oldefar på morsiden. Han kom på veterinærskole i København, og ble dyrlege i Bratsberg amt.
Alle tre sønner var sterke og vakre menn og slektet på foreldrene. Men den mellemste overgikk langt de to andre i styrke, smidighet og "sprekleik".
Der var Rasmus Nilsen enestående i sine omgivelser. Overgikk langt sine brødre i driftighet og foretaksomhet. Han ble gift med den et år eldre lensmannsdatter Andrea Funmark fra Lunde.
I Året 1813 flyttet Rasmus og familien til BAKKA som han hadde kjøpt. Sin part i Borstad solgte han til broren og kjøpte Søndre Fjone. Den blev senere solgt i 1813.
RASMUS BAKKA ble han kalt, men skrev selv Rasmus Nilsen. Allerede på Borstad hadde han begynt å bryte opp ny jord til åker, og dette var helt nytt og ukjent i Nissedal på den tid. Det var de, som sa at det var Guds-bespottelse at vente seg mat og grøde a udyrket jord. Rasmus sa til dette: "Den mest steinete grunn er lett å bryte mot gammel fordom". Han fortsatte og ble en av Telemarks ivrigste jord-dyrkere. På Bakka var der avgrøder nok til at føde 1 hest og 4 kuer da han kom, og etterhvert var der til 2 hester og 16 kuer.
Rasmus var driftigheten selv og hele hans vesen var rastløs virksomhet. Dovenskap, likgyldighet og lediggang var en torn i hans øye. Alle i hans krets som savnet brød og arbeide, fikk dette hos ham.
Han kjøpte etterhvert flere store gårde og han hadde mange i "sitt brød". Han var en stor jordbesitter og var i 1838 oppsitter av: BAKKA - OPPDALEN - HESTEHOMHEIA - STORE MULE - SYVTESTAD Søndre - NORDBO I VRÅDAL - GROVA I TØRDAL og enkesetet KRÅKENES I VRÅDAL.
I 1810 ble Nissedal skilt fra Kviteseid som eget sognekall. Rasmus Nilsen ble da av amtsmann Løvenskjold beskikket både til lensmann og forlikskommisær i prestegjeldet. Han hadde gode evner, men hans skole-kunnskap var tarvelig. Der var hans kone , Andrea Funnmark, bedre stillet," ti hun var vel opplyst og hadde en skarp forstand", og hjalp med skriverierne når det var nødvendigt.
Rasmus hadde stor omsorg for at hans barn skulle få god skoleutdannelse. Og det fik de, etter da-tidens forhold - både sønner og døtre.
Den elste sønnen Nils, ble lensmann i Nissedal etter sin far.
Andreas ble lege - distriktlege i Vest-Telemark og bodde på Trisett i Lårdal. Han var landets elste lege - 92år - og ble kalt for "Gamledoktoren". Det var også ham som fikk i stand det første skirenn i Telemark (ca.1880)
Den tredie sønnen til Rasmus skulle bli prest, men måtte slutte på grunn av en øye-sykdom. Han ble da istedet lensmann i Fyresdal, og han var far til Provst Laurits Qusling i Gjerpen, som igjen er far til overlege Jørgen og Major Vidkun Quisling. + Ester.
Tilbake til Rasmus. To av hans døtre kom til Tørdal og en til Vegårdshei i Aust-Agder, hvor familien senere tok navnet Bratteli. Hun er oldemor til statsminister Bratteli.
Det var verken som kommunal tillitsmann,lensmann eller som foregangsmann i jordbruket at Rasmus Bakka var mest kjent vidt omkring for, og ennå lenge etter hans død omtaltes med beundring av de gamle. Det var først og fremmest som idettsmann han var kjent!
Han var en fremstående ski og skøyteløper, og han var den ypperste i hallingdanser i mange prestegjeld. I Valle kunne man ennå 20 år etter hans død, høre sæbyggerne fortelle om hvordan han hadde forskrekket dem ved å stå på ski nedover den bratte dalsiden til Valle "Da var ein spegilli å sjå", sa de.
En dag isen lå speilblank på fjorden, skysset en mann Rasmus ut Nisservann til Bakka fra Vrådal. Rasmus frøs og ville varme seg. Han sprang ut av sleden, spente på seg skøyter og gikk et langt stykke tilbake, snudde så om og tok hesten igjen mens den travet avsted alt hva den kunne. Rasmus kastet seg, i farten , over hestens rygg - først til den ene side og så til den andre siden. Det høres utrolig ut, men skyssbonden forsikret at det var sant.
Da han som 40-50årig var tilstede i et selskap hos amtsmann Løvenskjold på Fossum i Skien, lot amtmannen, til gjestenes fornøyelse, sin kusk gjøre forskjellige prestasjoner i gymnastik, blant annet å springe opp i salen på en meget stor hest, ved bare at berøre dens lend. Da var det noen som ytret at kanskje Rasmus kunne gjøre det samme. På Løvenskjolds oppfordring erklærte han seg villig til å gjøre et forsøk. Han tok et kort tilsprang og hoppet helt over hesten til stor forargelse for kusken som ikke kunne gjøre det etter.
På Kviteseidheien var han sammen med en dansk greve som het Revetlow. Greven slapp sin hest et øyeblikk, og den tok ut. Rasmus satte etter, tok den igjen, sprang op i salen og kom tilbake med den.
Når han danset halling og i rundkast spente etter bjelkene i taket, sa de at man kunne se hele hans kropp over manneringen som sto omkring - så lett og så høyt slengte han seg.
Den manndomsdåd og idrett som gjorde han mest kjent over vide kretse utførte han i egenskap av lensmann.
Det var begått et grusomt mord i Nissedal omkring 1816. Dette har min far (Sigurd Tørdals) fortalt meg mange ganger, og han hadde det etter sin mor som var fra Bakka. Og min svigerfar som var oppvokst på Bakka, og hadde tildragelsen fra sin bestemor som ble 100 år og som hadde sett på henrettelsen av morderen, fortalte meg også nøye om dette.
En gårdmann som het Tollev Syvtestad var gift med en bra og snill kvinne, men han hadde likevel fattet kjærlighet til en annen kvinne, og nå ville han få sin kone av veien. Han fikk da Gjermund Tingstad, en ukjent soldat og et uvorent menneske, til å påta seg dette for en tønne bygg (andre siger det var for en del utslåtter). En dag da kona skulle ride opp til seteren var Gjermund med. Hun sa da: "Jeg er redd deg Gjermund, du ser så stygt på meg". I det samme slo han til henne med en tung bismer så hun falt av hesten. Hun fikk da enda noen ekstra slag så han var sikker på at hun var død. Ugjerningen kom straks opp og begge forbryterne ble fanget og satt i fengsel.
Gjermund hos lensmann Rasmus på Bakka og Tallev hos lensmann Skødt i Kviteseid.
Ikke lenge etter rømte Gjermund fra arresten. Sagt - ved andens manns hjelp. Rasmus måtte døye meget gremmelse for dette og fikk høre harme og spottende ord fra sine overordnede - Særlig fra fogden, justitsråd Claumann, men også fra mange andre. Hele almuen var med på å lete etter morderen, men da de i ukesvis hadde lett rundt i skoger og heier, måtte ettersøkningen gis opp. Det gikk veldig inn på Rasmus. Han satt og sturte, gikk på jordene og drev, kunne ikke foreta seg noe og han var taus og mørk.
Tilsist ble dette uutholdelig - han gjorde seg istand til å reise. Han sa til kona si at han ville avsted på hestehandeltorg og at hun ikke måtte vente ham hjem før hun så ham. Til en god ven sa han at det var hensikten ikke å komme hjem før han hadde morderen med seg.
Det var ikke veier den gang, slik at det var vanskelig å tenke seg hvor morderen hadde tatt veien. Så Rasmus la først kursen til Fyresdal, over Setesdalheiene, kom ned i Bygland og videre til Valle og Bygle, over heiene til Suldal. Der fikk han høre om en forbifarende austmenn som etter flere merker kunne være den han søkte. Litt senere fikk han også høre at en mann med passende signalement oppholdt seg på en avsidesliggende plass og at han var forlovet med datteren i huset.
På en gård hvor der bodde en enke med to sønner var Rasmus innom og spurgte om de to sønnene villle hjelpe ham med å ta rømlingen, men moren sa at det fikk de ikke lov til, for austmannen var stor og stygg. "Du ser meg også meget glupsk ut",sa hun.
På en gård lengere fremme ble han sikker på at det var den ettersøkte han var på sporet av, kun navnet passet ikke. Han spurgte da to menn om de ville være med. Fortalte at forbryteren var farlig, men han bød god betaling. De avslo og sa de ville vente til det ble lyst. "Jeg må kjempe for æren og loven, og han vil kjempe for sit liv. Men får han ikke bruke kniven, så tror jeg ikke kampen skal bli så lang",sa Rasmus. Etter nye forhandlinger ble det til at de to skulle bli med. De ville ikke gå med inn, men de lovte å holde på døren. Rasmus var fornøyd med dette, og de la i vei. Rasmus først, han brant etter å få fullført sitt ærend. De to andre kunne ikke holde følge med ham og de sa at de ikke måtte sprenge seg, før de kom frem. Rasmus tittet inn vinduet, og der så han mannen han søkte. Alle tre gikk til inngangen, og lensmannen rev opp døren og satte i ett sprang over gulvet - og de to kjempekarene var i vill kamp - under den opskremte families jammer og skrik. Som Rasmus hadde sagt så ble ikke kampen lang. Før de andre hadde sanset seg, lå forbryteren nesegrus på gulvet med hendene på ryggen og lensmannen på kne over ham. Men nå styrtet kjæresten og hennes far til for at hjelpe, men Rasmus brølte med gnistrende øyne mot mannen:"Han blir ikke din svigersønn, han er en gift mann og en morder. Den som våger seg nær meg nå, slår jeg for pannen som en stut", og han løftet oksepeisen han hadde i hånden. Han ba om et rep til å binde fangen med, men det fikk han ikke. Fikk istedet tak i kjærestens belte, slet det av henne med et rykk, og bandt fangens hender. Lensmannen oppfordret fangen til å bekjenne sin ugjerning og han gjorde ham oppmærksom på at han heller ville fullbyrde den felte dødsdom på stedet, enn slippe ham løs. Gjermund erkjente da nølende sin ugjerning. De to vaktmennene kom nå til og fangen ble forsvarligt bundet. Lensmannen prøvet at få hjelp til hjemtransporten - mot betalng - men det var ingen som ville være med. Tidlig neste morgen dro da Rasmus alene avsted med fangen. For ikke å hindre marsjen på den lange vei over heier og daler, var nå fangen nesten løs. Om natten bandt Rasmus ham til seg selv. En nat drømte han at fangen var flyktet, for opp, og dro den andre med seg i tauet, slik at de ramlet om hverandre . Men Gjermund gjorde ingen fluktforsøk, og lensmannen ble etterhvert tryggere. En dag lot han Gjermund bære den tunge oksepeisen. Samme dag måtte de frem langs en bratt fjellside med en smal vei og nedenfor en fossende elv - "Byklestien". Da de kom over kastet Gjermund seg blek og skjelvende ned. "Du var vågal nå, lensmann, som våget gå foran en dødsdømt som bærer på slikt et våpen",sa han. Lensmannen svarte:"Jeg visste at du ikke våget det, men nå får du likevel gå foran - og gi meg bolten".
Noen dager etter satt fangen på Bakka igjen. Rasmus selv reiste opp til Kviteseid for å melde av til fogden. Han var blevet foræret en vakker sabel til minne om sin dåd.
Senhøstes samme år rømte Tallev Syvtestad fra arresten i Kviteseid, og han ble lenge forgjeves ettersøkt.
Det ble Rasmus Bakka som fikk tak i ham også. Han hadde fått for seg at forbryteren oppholdt seg på heiene ikke langt borte.Så han streifet derfor dag etter dag rundt på fjell-toppene for å se noe som kunne føre ham på sporet. En kvell fikk han endelig se lyset fra et bål. Da han kom nermere fikk han se Tallev sitte trygg og rolig å fiske. Det var en smal løk med dypt vann mellem dem. Rasmus så ikke dette, og da han sprang til, gikk han på hodet i vannet. Det ble et veldig plask og Tallev for opp i forferdelse, men før han fikk tenkt seg om var Rasmus oppe igjen, og for på ham. Med et rykk rev han både kniv og slire av ham og slengte det langt ut i tjernet. Fangen ble nå kastet ned og bundet.
Deretter tørket Rasmus klærne sine og stekte nyfanget ørred til seg og rømlingen, innen da dro avsted. Utpå kvelden kom de så ned til bygda. Rasmus drev Tallev foran seg med oksepeisen.
Tallev ble dømt til slaveri på livstid, men tok sitt eget liv en tid etter ved at kaste seg ut fra festningsmuren.
Gjermund ble dømt til først å avhugges den ene arm og deretter hodet. Dette fordi han hadde tatt to liv. Anne - som han hadde myrdet, var nemlig fruktsommelig.
Hans lik skulle legges på "stejle og hjul" - det vil si at kroppen ble lagt i ring på en stolpe og hodet stukket ned i mitten.
Ved forhøret var Gjermund svært nedfor og hans kone sa til ham at "nå må du være sterk". Han svarte da:"Hadde du talt så meget fra som du talte til, så hadde ikke dette skjedd".
For dette fikk kona hans den straff at stolpen med liket skulle plasseres på en haug fremfor huset der hun bodde, og når hun gikk ut av døren skulle hun se håret hans flakse i vinden.
Bøddelen kom fra Arendal og på vei oppover overnattet han på en gård på Vegårdshei. Der fortalte han at han skulle opp til Telemark og sette en mann i evigheten.
Hos Gjermund var der en prest som skulle forberede ham på den siste reis. På Tingstadsletten var der reist et skafott og presten førte fangen frem. Da han begynte å skjelve, sa presten:"Nå ble du forlatt av din Gud, Gjermund". Han ble da rolig igjen. Han ble også benådet fra å hugge armen først.
Dette var vistnok den siste henrettelse i Telemark. (år?)
Rasmus døde den 23 september 1846 - 68år gammel.
Det begynte med smerter i magen tidlig en morgen. Da han drakk noe kalt vann ble smertene verre og verre. De forsto da at det var alvorlig og sente ilbud etter hans sønn som var doktor i Kveiteseid på den tid, men han kom forsent,far var alt død.
Den yngste sønns monolog av sin far var slik: "Han var temmelig høy av vekst, samt for legemes-bygning,uten noensinde å være fet, særdeles velskapt. Han hadde sort hår, der i den siste tid var grånet noe, en høy og åpen, samt meget velvet panne, temmelig små, blå-grønne og livlige øyne som var særdeles vennelige og blide, men når han var sint antok et meget skarpt uttrykk. Hans nese var krum og spiss, munnen var liten, haken fremstående og liksom han , selv i sine gamle dager var vakker av ansikt, bar dette i sitt hele uttrykk dypt alvor og den mannligste stolthet. Han hadde et overordentlig hvelvet, høyt og bredt bryst med temlig brede skuldre, noget avrundet i sin form. Hans bevegelser var helt til hans siste tid raske og mandige.
Av hans karakter må nevnes hans undseelse og beskjedenhet. Dette synes underlig, med
hans energi og visstnok ikke skjelen til noget, fremfusende og vel iblant hensynsløs og rastløs virksomhet. Dypt alvor er også noe eget, da han var kjent som en munter og spøkefull mann, der især i barnebarnas krets kunne slå seg ganske løs. Hans største fornøyelse blant dem var å få dem til å "ta tak". Det kunne han aldrig bli trett av og han satte opp penger, sukker og kaker som de tevlet om.
Som tidligere nevnt kom to av Rasmus døtre til Tørdal.
Susanne Malene(1800-1865) kom til Austad og ble gift med Tor Tarjisen, den kjente bjørneskytten. Han hadde sin interesse i skoge, så jorda var heller dårlig dreven. Men hun, som hadde sett sin far dyrke jord, satte i gang å flåhakke hele gården - da der før voks bare finn. Dette hjalp godt. De hadde mange barn. (Se Drangedalsoga)
Den andre dattern til Rasmus Bakka var Anne (1804-1876) som kom til Lone. Hun var da bare 17 år gammel, da hun i 1821 ble gift med Tor Torbjørnsen Lone. De to fik tre sønner: Jør(g)en - Nils Torbjørn og Tor. Mannen døde i 1826, og hun ble alene.
Anne giftet seg igjen, 24år gammel, med Halvor Persen Finneid(1805-1862). De boede en tid på Lone, men flyttet så til Tørdal, som Halvor fikk skjøte på av sin far,Per Knutson Finneid. (1763-1849)
Samme år som Sigurds bestemor Anne kom til Lone(1821), var det stor tørke om sommeren og det ble stor skogsbrann. Det var nytteløst å forsøke slukke den, det brant i ukevis - nesten hele Nissedalsheiene, Lauvåsheiene og Lonefjella. På Brosdal var varmen så nær husene at harpiksen kokte i veggen på stabburet på "Framistua". Bestemor fortalte far at da det brant i Lonefjella ramla trær utover fjellet og gnistene føk til alle sider. Om nettene var det rent et syn å se.
Bestemor Anne og Halvor fik 11 barn i deres ekteskap. De fleste ble gårdbrukere. (Nils ble lærer i Kristiansand,der han senere ble fattighusforstander).
Sigurds oldefar(Rasmus Bakka) hadde mange garder i Tørdal og han var også ordfører i Drangedal. Han arbeidet mye for å få veier og for å få fløtingen i orden. På Tørdal var det mye folk som kom og gikk. Det var mange tjenstefolk og mange var de selv. Det ar en skikk at alle som kom skulle ha litt traktement. Kaffekjelen sto altid varm på grua, og som oftest ble det en kaffekop og kandis-sukker for enden av langbordet.
I dagligstua fyrte de på en stor grue - ovner eller lamper var der ikke på den tiden. Om kvelden satt alle runt grua og arbeidet. Kvinnfolka spant, strikka og lappa. Mannfolka sydde på hudsko, hesteseler eller stelte på tømmene. Far fortalte at det var mørkt udenfor denne kretsen og at han som liten var redd for å bli stengt utenom. Der lå færdigspikka fyristikker som var klar til å bli tent når de skulle lyse seg vei i huset. De hadde også talglys som de støpte selv, men dette ble ikke brukt til daglig - mest ved højtider.
De(bestefar Bakka) "lå mye i byvegen" som de kalte det. De måtte til Kragerø for å selge det de hadde og kjøpe det de trengte. En uke brukte de på turen. Første dagen kjørte de til Skjelbreiddalen og overnattet der, neste dag til Lone og tredje dagen inn til byen - og det samme hjem igjen. Det var en skikk at de som kom hjemover fra byen skulle spandere dram på de som kom nedover og ingenting hadde. De tok "donken" med inn på "herberget", og det ble ofte mye drikking.
Det var ikke alle som hadde hest - da dro de varene på en kjelke.
Det var helst vintertid de var til byen etter lass. De måtte benytte isen og sneføret, for veier ar det dårligt med.
Det var byggkorn og poteter de avlet på gården og de som hadde anledning til det, blandet litt rug i baksten. Når konene kom sammen og fikk traktering, sa de alltid i det de brøt "brauet": "Det må være bare rug du har bakt av, så fint og godt dette er".
Skomakere og skreddere gikk runt på gårdene og lavet sko og sydde klær. På Tørdal var der en skomaker som skulle være så god en doktor mot skurv. En gang kom der en kone med sønnen sin på 16-17år. Han var ille av skurv, han hadde åpne sår fulle av materie - om skomakeren kunne hjelpe han ? Jo, han klippet til et stykke av sterk lerret, omtrent som en lue med skygge. Etter at han hadde klippet av gutten håret, la han bek og tjære på lerret-filla og presset den på hode av gutten. Tre fire dager etter skulle han komme tilbake, da skulle selve "operasjonen" foregå. Det vanlige var nå at pasienten ble stillet opp på en stol og de bant en sterk snor fra bek-lua og opp i en av bjelkene i taket,før de sparket stolen unna. Men denne gangen skulle han fare noe lempeligere frem, så han stilte seg bak gutten og tok et godt tak i bek-lua med den ene handa og i guttens nakke med den andre, inden han rykket til. Far fortalte at han så gutten rave bortover gulet. Forhåpentlig ble han kvitt skurven.
Kirken var den store møteplass for hele bygda. Der fikk de spørge til nytt, hilse på slektninger og kjente. Etter messa var det mye som gikk for seg. De leste opp av bekjentgjørelser, handlet gårder og hester, og presten leverte grisunger som var bestilt og tok imot tiende. Det var et forferdelig leven. Hestene skrek slik at det var vanskelig med å hørre mannemål. Det var bare hingster på den tid, og mange var det av dem. Ofte slet de seg løs og for sammen i slagsmål. Det var mye bjørn på denne tiden og en hingst er bedre til å greie seg mot dem enn ei hoppe. Hingsten reiste seg alltid i en kamp og slo med forbeina, og når han da også var "bjønnskodd", måtte bjørnen gi seg. Hoppa derimot slo med bakbeina, men da hoppet bamsen opp på ryggen og slo henne i halsen. Ellers var det også uråd at ha ei hoppe da hun ville bli overrent av alle hingstene.
Rasmus Bakka var i Tørdal på besøk og da skulle de,som skikken var, til kirken. Etter messa ville folk endelig se han danse halling. De fikk tak i en spillemann, og folk stilte seg i en ring på kirkebakken. Min far, som den gang var ganske liten, ble stengt utenfor ringen, men han fortalte at han kunne se skohelene på bestefar når han gjorde rundkast.
Det var tre ukers preken, som de sa. Mange hadde avtaler om å treffes, og nye avtaler ble inngått, både om handel og gifting. Om vinteren var kjørka "gyseleg" kald. Det var ikke ovner og heller ikke murer under, slik at en kunne sitte i benken og se ut ved gulvet. Her matrikkel hadde sin benk. Det var en hosting og ben-banking så det var nesten urå å høre hva presten sa. En gang min far skulle til barnedåp var det 25 kuldgrader og presten var ikke kommet til messetid. "Eg subba då bort til Bø for å hente presten", sa far, "og der satt han så og varmet seg". "Nå skal eg komme", sa han.
Far fortalte også da han gikk for presten: Det var vinterstid og de gikk til fods fra Øvre Tørdal, ned til Bø, videre ut hele Bjåvann og til prestegården i Drangedal. En gang var isen vanna opp."Eg tosse så vont om ei jente som hadde bare låge sko",sa far,"det kalde isvannet rant ut og inn av skoa. Det var uvanti for oss, me hadde støvler me".
Presten Fredrik Carel Mullertz var en streng prestemann. Når de kom til grinda på prestegården, måtte de ta av seg lua - og ikke ta den på igjen før de stod utenfor igjen. Det var en gutt fra Øvre Tørdal, vistnok fra Kvenhuskåsa, som hadde glemt seg bort og satte lua på seg igjen. Presten ga han da en sviende ørefik så han sveiv bortetter.
Presten likte heller ikke at folk dro i byvegen på en søndag. Bestefar og min far som bare var en guttunge da, hadde vært i kirken. Etter messamskulle presten oppover dalen i sykebesøk. Han kjørte først og bestefar etter. Da de kom til Brujorde møtte de en husmann med kjelken sin, som "tokka" seg opp på en brøytebant så de kunne kjøre forbi. Presten som satt i skrubbskinnspels stoppet hesten og spurgte: "Hvor skal du hen idag?" Husmannen som var så redd at han skalv, torde ikke svare, men sto og tukla med hendene sine. Da reiste bestefar seg opp i sleden bak og ropte:"Han skal vel på kvenna å male". "Å, skal han det så", sa presten og slo på hesten.
Bestemor skulle til kjørka og Andreas og far skulle være med. Det var sommertid og ingen kjørevei for hjul. Bestemor hadde kvinnfolk-sal på hesten og guttene sprang ved siden av.
En mørk høstkveld da småguttene, Andreas og far, skulle ut en tur før de la seg, var der to "skrubbar" i gangen. Port-døra hadde stått oppo, og om natta hadde "skrubbane" ete leir under stolpebua. Far så også senere ulv på Tangen. En gang skulle de samme småguttene være med far sin og se til en skank (en skotgang som er utlagt til "bjønnåte" og skyvd ned med trær så ikke bjørnen skal reise med åta) som lå i Stordalen, nord for seteren. Guttene stod under en kvisete gran oppe på Flaten, mens bestefar var nede ved åta. De fikk hver sin grankvist som de skulle tygge på slik at de ikke skulle skremme bjørnen. Bestefar var lenge borte, og da han kom igjen, var han ille ute av seg. Bjørnen var på åta, men han hadde ikke fått "skåttet" av, det var flintelås.
En gang hadde far (Sigurd Tørdals far er Hans Quisling) fått en rev som han skulle flette.Den var tatt på gift.Om natta da den hang i "bastuskjulet", hadde det vært to gauper som hadde ete av skrotten. De lå dø straks bortenfor.
Ett år slo bjørnen ihjel åtte sauer for far oppe i Stordalen og senere også en i Mufferdalen. I 1926 slo han ihjel tre sauer for bror min Olav. Samme høst ble denne bjørnen skutt av Adolf Austad. Året før så jeg tydlig spor av den på samme sted - men ingen trodde meg da.
I skifte etter bestefar i 1863 tok bestemor (Anne) foderåd og min far overtok bl.a. en hest som jeg må fortelle litt om. " Gamlebronen" het han for han ble veldig gammel. Det var en usedvanlig bred og grovbygd hingst med sterke ben og et lynne som var enestående. Den var "ugoskeleg" sterk og sprek. Den var snill, men "dyrro", dvs. den ville vere konge og tålte ikke at andre hester eller kuer var i veien --- da slo han de ned med en eneste gang. Far fortalte at Kittil Gunnarsen Hagen hadde kjørt hesten og jeg spurgte Kittil en gang om han husket Gamlebronen på Tørdal. " Ja eg ska meine eg huksar han, farr -- makan tehest har det aller vore i bygda og aller kommer der makan hell. Han var sprek som en katt og sterk som to hester
I Grytedalen var det svære slotter og hestebeiter på den tid. Når Knut Åmås dro til Sponmyra for å slå, da spørtes det nedover dalen. Gamlebronen og en stor blå hest som Per (bror til far) hadde, skulle gå på beite der oppe i Trengsle.
"Gamlebronen" hadde en gang parret ei hoppe i Nissedal og dit skulle han igjen så snart han kom løs, de hadde hentet han flere ganger der. Far laget derfor ei veldig sterk hellle som det var umulig å slite. Utpå ettersommeren da det var begynt å bli litt mørkere om nettene, kom en gang "Blåen" hjem midt på natta. De ante uråd og tidlig neste morgen dro de opp for å se til "Bronen". Da de fant han inne i et tett holt, var han vond og oppøst og de måtte gosnakke lenge før de fikk lov til å komme bort og klappe han. Det var tydelig slag etter bjørnelabben og også etter klørene hans. Disse merkerne hadde hesten så lenge han levde. Rundtomkring var der spor etter en stor bjørn og også store "sponer" etter "Bronen" da han hadde gyvd på bjørnen. De som forstod seg på det sa at hadde ikke hesten hatt helle på seg, så var bjørnen blitt drept. Når hesten ble brukt til kjørkeskyss, da samles folk om den for å se merkene han hadde fått i kampen med bjørnen. Det var akkurat som med "Presteblakken" som Bjørnson skriver om.
"Gamlebronen" var 26 år og like sprek, men tennene hadde tatt gal stilling slik at det var vanskelig for han å tygge maten. Han ble da skutt og lagt til "skark" i Sjausetdalen. Dagen før prøvde de han --- de tok bakbenet hans og la opp på aksla til en voksen mann. ---- Og han hoppet over et vindfall som gikk ham opp til magen
Jon Hansen Snøås fortalte meg en gang : Han var på Snøås og hogg tømmer. Han hadde hogga hele formiddagen og nå ville han ta middag sammen med 2 hoggere som drev på et stykke unna. Da måltidet var unnagjort og han kom ned til hogststykket sitt igjen, slengte han sekken med kaffekjele og kopp bort under en kvistgran som sto tett ved. Med grøl kom en blørn med to unger frem og de satte nedover lia. Men med ett kom binna oppover igjen. "Eg for som ein let opp i ei stor gran. Binna forstod godt horre er va - ho hoppa i ring om grana så eg såg åssen de lufsa i raggen på o. Då sette ho forlabbane på stammea og sto påto. Da blei eg redd, hadde eg endå fått øksa med meg. Eg sette i å huve det meste eg orka, tenkte om dei andre hoggarane konne høre meg. Ekkoet svara i den retningen bjønnongane vaog eg såg honbera snudde på hue og lydde dit og med ettt for ho neòver lia igjen - ho trudde visst at ongane vai fare. Eg ned or grana og sprang alt eg orka opp til dei andre karane."
Jon fortelle også : "Ein vår skulle Anon Rue og eg på tereleik oppe i Oksedalane. Me gjekk oppover om natta og det vastutane mørkt. Då me vakommen mest opp til leiken, blei det med ett ei buring og bøljing så voldsom. Det va innast på oss og eg ropa til Anon at nå blir vi, Gud hjelpe oss, bjønntatt. På ein fjellknatte som låg litt høgare i terrenget, såg me i lysninga av himmelen tre bjønnar som sprang oppover lia
Jon Snøås (Løyte) var en gang på tiurleik i Snøåsskauen. Han var kommet litt for tidlig og satte seg på en stuve for å hvile. Det var ennå mørkt, bare med en liten dagsrann i øst. Da med ett knakk det i en tørrkvist nede i lia. Han satt dørgande stille og da kom der tre bjørner etter hverandre rett forbi han - uten å merke han.
I 1912 lå der en bjørn i hie oppe ved Ølbua. Det var så nær veien at han kunne ligge i hiet å se trafikken. Den ble skremt ut på vårparten. Sven Tråe fikk med seg Knut Ettestad og ein Søstrann fra Drangedal. De gikk på sporet og skaut den oppe i Grytedalsfjella. Der hadde den lagtseg til under ei stor fufu. Jeg så den da de kom med han på en vedkjelke.
I 1918 lå der en stor bjørn i hi ovenfor Brodmyr - i nærheten av Fysli. Det var Jørgen Gjelstad som fant hie. De var etter han, men da han tok utover heiene ga de op. Ett nytt jaktlag tok opp jakta og den ble skutt av Tellev Abel Kleppe. Jeg så den på Nordbø da de hadde fått han ned dit.
Nede på Bekkmellom på Brosdal drap bjørnen ei ku (det var omkring 1850). De sente da bud etter tor Austad. Han kom og la ut "sjølskott" der kua var slått. På Brosdal visste de at den beste mat Tor kunne få, det var kloot, og det stelte de istand. Om kvelden da Tor satt og koste seg med den gode maten, hørte de plutselig at det smalt. Tor Kasta kniv og gaffel og for på dør og ned bakkene -- og der lå bjørnen. En annen gang hadde bjørnen slått ei kvige. Tor, han gikk inn og der lå bjørnen og myrda på kviga. Tor fikk ikke av skuddet da det var blitt rått. Han måtte bort i ei fjellklove og fikk la på nytt. Bjørnen glyrte stygt då Tor kom tilbake -- men nå smalt det.
Tor hadde en gang skutt ei binne med to ungar. De små tok han hjem og stelte godt med. De voks og ble store, men veldig uskikkelige. Han ytta seg først med den ene, den andre ble voksen. Noen gangerbodde de i kjelleren, andre ganger på låven. Veien gikk opp i tunet på Ausad den gangen og far fortalte at en gang han kjørte forbi om natta, så han hodet på en bjørn i en glugge på låven. Tor sendte bud til Gamledoktoren på Trisett om han ville komme å skyte bjørnen, slik at han også kunne si at han hadde skyte bjørn --- og Andreas kom og skjøt bamsen.
Torbjønn Brosdal la en gang ut skark ved Slottmyr. Om våren ville han opp å se til åta. Broren Halvor ville være med, men han fikk ikke lov. Då Torbjønn kom, var bjørnen på åte men han ble skremt. Skytteren rusla et stykke etter og da fikk han se at bamsen sto med forlabbene oppetter en furu. Skuddet smalt men bjørnen ble bare såret, og han kom imot Torbjønn som sprang det meste han kunne. Bjørnen kom nærmere og nærmere og mannen måtta snu seg og slå med børsa. Plutselig faldt han på ryggen op i en kvistvase. Bjørnen bet i det ene benet og flyttet stadig taket oppover -- da sparket Torbjønn med det andre benet, men da begynte bjørnen å bite i det.
Halvor, hadde kommet etter da han hørte det smalt, og der fikk han se bror
sin ligge under bjørnen. Torbjønn sa til ham at han skulle skyte i øra. Bjørnen glyrte ille da han satte børsa ned til øre på han. Torbjønn sprang da så fort nedover at Halvor kunne ikke følge, men da han kom så langt at han kunne se husene, falt han sammen.
Tellev Sjauset fortalte meg : Me hadde bjønnskark ute i Sjausetdalen og ein vårkveld ville jeg ut å se til åta. Det var så ualmindelig fint den kvelden, sola held på å gå ned bak Faggerli-heia. eg kom på Skåtgarden og hadde så vidt stilt me te- da kom bjønnen. Eg skaut og bjønnen gjorde et rykk og så bura han akkurat som når du blåser i ei tom flaske -- og nå kom han oppover mot meg og eg tebeins alt jeg orka og eg stoppa ikke før eg var på Sjauset."
Brødrene til far, Per og Klaus, drev litt idrett og jeg har hørt at de var kvikke karer i sin ungdom. En gang spurgte jeg far om hvem som var best. Da svarte han Salamonsk : "Eg veit ikke, men dei var mjuke og spretne som katter begge to.". Klaus var nå så fel til at gå på hendene han. En gang han var i en butikk nede i byen, ville de ha han til å vise sine kunster. Der var en lang disk og han gikk att og fram på hendene opppå disken. I begravelsen etter farbror Rasmus Lone i 1904 begynte de med litt idrett andre dagen. De maste da på Per og Klaus at de skulle prøve. Jeg så på at de vrengte kalveskinn og etterpå spente revekrok. De var da over 70 år begge to. Godt gjort.
Når folk skulle gravlegges ble liket båra til kirkegarden da det var veldigrlege veier. De laget en båre med lange armer til begge ender og så laget de ordehull slik at to hester med bæreputer kunne bære båra med kista på. De brukte ikke å gravlegge den døde før om ca. 14 dager. Om sommeren ble det ofte stank, og den hesten som gikk etter med hodet over kista, blåste da fælt i nesa. Etterpå ble ofte bårene kastet ned i den bratte bakken bak stallene, og den kalla de for "Bårebakken".
----------------------------------------------
Slekta til far-far er fra Fineid i Drangedal. Drangedals-soga : Den fyrste me kjenner til er Presten Tyke Jensen og kona hans Marte Falentinsdotter, som bruka garden från 1611 til 1650. Frå dei prestefolka stammer ei etter måten fremstående vidgreina slekt, både i bygda og utenfor, sier Olav Sannes. Sønn til Tyke, Per Tykesen Fineid, F. 1616. Kona hans het Kari og var datter til Torbjørn og Liv Vrølstad. Torbjørn var en mektig odelsbonde med mye jordgods. Per fikk med kona si, Asdal og Sortedal i Bamle og Tyvand i Sannidal. Per var en morsom mann med mange innfall og småstreker. Det gikk visst utfor for Per, og på slutten levde de som bruksfolk på Fineid. Han døde i 1686. Sønnen til Per, Tyke Person, Giftet seg til Tveit og han kjøpte Fineid igjen og hans sønn Klas Tykeson fikk garden. Han var født 1675 - død 1748 -- gift med Asborg Ellingsdatter Voje. Sønnen deress, Knut, ble på Fineid Fineids-etta var kjent som høye , mørke og vakre folk. Knut var født 1723 - død 1790 ogble gift med Maria Persdotter Nås, datter til Per Tykeson -- de var således søskendebarn (fætter/kusine), men fikk lov av kongen til å gifte seg. Det var mye ufred og prosesser om odelsretten til garden. Knut var etter tiden en opplyst mann. Han kunne både lese og skrive. Han skrev et innlegg for skifteretten i farens bo. Det var skifte etter han i 1791. Det var rike folk og boet var verdsatt til 2.400 r.d. Garden ble delt og Per Knutsen fik den venstre garden. Han var født 1763 - død1844 og ble gift med Mariken Jørgensdotter Bustrak født 1771 - død 1844. Han arvet Finneid og kjøpte flere gårder,bl.a. Tørdal og Snøås. Den siste solgte han igjen. Per og Mariken var foreldre til min(Sigurds) bestefar, Halvor Tørdal. De var 6 brødre og far fortalte at dehadde bare en hatt, og denne skiftes se om at bruke. Knut som var eldst ble på Finneid, Klas som døde av et knivstikk var "Skole-holder" i Solberg rote.
Olav Sannes skriver : "Halvor Person var ein mektig mann i dalen. Han eide Tørdal, Tråe, Åsland,To, Søndre Lone, Kresbu og ein del skogstykker." Men det var ikke bare av den grunn Halvor var "vyrd". Han var etter si tid en meget dugande og opplyst mann. Han var mye med i herredsstyre og lenge ordfører. Det var særlig veistell og tømmerfløtning han arbeidet med. Han møtte som ordfører fra Drangedal på Amtstinget der det ble bestemt at Løveid-kanalen skulle bygges. På Løveid saluterte de til ære for tinget da det var befaring. Det var Aall som var amtsmann på den tiden.
Halvor døde i sine beste år. Det var et stort savn i bygda. Han hadde vært i Drangedal og skulle hjem til Tørdal da han ble syk på veien. Han la seg inn på Tørnes, og der døde han av lungebetendelse.. Bestemor Anne og min far rakk å besøke han før han sloknet. Han var født 1804 og døde i 1862.
Min far, Hans Quisling, var født 1844 - død 1928 og gift første gang med Johanne Aamås som døde i ung alder. Hun var søster til konene til Per og Klas -- altså tre brødre gift med tre søstre.. I skiftet ettter Astri og Knut Aamås var de tre brødre m.f. samlet til registrering av innbo og løsøre. Far, som var sterkt religiøs, fik tak i ei fele og holdt den opp i lufta og sa til de andre : "Må eg" ? Han fikk deres samtykke og dermed slo han fela i knas mot en sengestolpe.
Min far sidder i kubbestolen og fortæller om gammelt :
Dei gamle hadde sine merkedage. Kjønsmessedagen, den andre februar, var den fyrste vårdagen og dersom det draup av kjørka på nordsia den dagen, då vart det tidlig vår. Det var omkring 1850, andre februar, me var til kjørka i ein begravelse. Klas som var litt eldrevenn meg, var på nordsia for å sjå om det draup -- og det gjorde det. Det blei den tidligaste våren nokon kunne minnast Marmessedagen, 25 mars var graset så langt at de bleka for vinden i Børeinane. Det kom heller ikkje noko tilbakeslag. Slåtten kom tidlig, de slo før St.Hans. Men det var nok bare et tilfelle",sier han
Folk brukte å gå til alters to ganger i året og dersom de hadde forsømt dette en tid, følte de seg ille syndefulle og sa : "Tenk eg har ikke gått til alters ennå". Da de bestemte seg for at gå, sluttet de arbeidet tidlig på lørdagen. De vasket seg godt, vasket håret og kjemte seg og så satte de seg bort i en krok og leste i salmeboka. Ingen måtte snakke eller forstyrre. Da de så kom til kjørka neste dag, satte de seg i benken, fremoverbøyd med ansiktet hendene så lenge prekenen varte, så gikk de frem til alterringen med hendene knytt over salmeboka på bringa. Da de kom hjem var de kvitt den tunge byrden og kunne fortsette med det gamle livet som før.
Langt tilbake i tida var det ei lita kjørke nord i enden av dalen. Den het Trandum kjørke. Tråe var da prestegard og Holmane klokkargard. Messa ble ikke sat før de syv syngende bjellene fra Sjauset kom (det var 7 oppsittere - derav navnet Sjauset ). Det var en storbonde som bodde på Sjauset. Vrådal hørte også med til denne kjørka.
På Kleppe var det en gang en begravelse etter en mann som het Kjøl. Som skikken var så hadde de mye brennevin og sterkt øl. De skulle til Trandum kjørke med liket og for da beneste veien over Brosdal. Da de kom på Håva, syd-ost for Brosdal, tok det til å blåse opp til snestorm. De ble da enige om at sette kista innunder en stor gran og dra tilbake og fortsette " festen ". Da de neste dag kom for å frakte kista videre til Trandum, hadde bjørnen vært der og slått istykker kista og ete på liket. Den grana som kista stod under ble veldig stor og gammel. Sist jeg såg den var ho ramlet ned og var råtten og morknet. Men selv om mosen grodde over kunne en enda se at det hadde vært et kjempetre. Grana ble i alle år etter kalt for Kjølsgrana.
Halvor Knutsen Brosdal (Bakkane) var født 1807. Han var gift med fire søstre --- først med Anne tellefsdotter Grova i 1827. Andre gangen med Asborg, tredje gangen med Marie og fjerde gangen med Ingeborg. Det fortelles at i begravelsen etter Anne satt de om kvelden og skålte. Da løftet Asborg glasset og sa : " Her sitter den andre kjerringa på Brosdal" "Her sitter den tredje", sa Marie. "Og her sitter den fjerde", sa Ingeborg -- og slik gikk det altså.Halvor levede over de alle sammen. Han døde svært gammel. Mor var i begravelsen etter ham. Hun og Inger Fjelle var i følge ned bakkene om kvelden og da de kom ned i "Templen" sprang der en liten bjørn tvers over veien rett foran de.
Min far giftet seg med min mor Ellevine Olsdatter Gautefald i 1879. mere senere om hennes slekt.
Her slutter desverre Sigurd Tørdals brev til min mors søster."
1